Siste kapittel - hvaler i fleng, og snart hjemme igjen

Tenk så heldige vi er.
Vi hadde fått oppleve så mye disse 18 dagene, og tiden hadde gått så fort. Samtidig føltes det som evigheter siden vi hadde forlatt Ushaia. Nå var det antarktiske eventyret slutt, og veien bar nordover mot det sør-amerikanske fastlandet.

Ingen hadde sett Antarctica før 1820-tallet, tross at man visste om dets eksistens siden Aristoteles tid. Historien om Antarktis dreier seg om selfangst, så hvalfangst. I dag er det mange forskningsstasjoner, de fleste forsker på is og atmosfæriske fenomener.

Mange ble vekket tidlig om morgenen onsdag den 18. over intercallen - et ivrig ekspedisjonsteam-medlem ropte hval, hval, hval. Og ja, de var det mange av. Det var bare å kle seg og komme seg ut på dekk. De holdt oss med selskap i over en time, og de kikket like mye på oss som vi på dem. Til slutt satte kapteinen fart, og de holdt følge med skipet et stykke videre. Det var artig å se dem svømme forbi skipet og leke seg i vannet.

Ellers gikk tiden med til flere foredrag. Fossiler, fotografier, klimapåvirkninger osv osv. Vi tok også et gruppefoto fremme på dekk, og de fleste var med. Det ble arrangert en quiz, denne gangen om antarktiske dyr og fugler. Heller ikke denne gangen kom båtlaget vårt øverst på listen. Men vi gjorde en god innsats, også denne gangen uten å fuske.

Onsdag den 18. desember, og vi har siste døgnet ombord. Vi passerte Kapp Horn, en av de største gravplassene for skip. Kapp Horn ble oppdaget i 1616 av nederlenderne Jakob Le Maire og Willem Schouten, og fikk navnet etter deres skute, Hoorn. Øya er 8 km lang, og 424 m høyt. Skulpturen viser en albatross i flukt, og er et minnesmerke over dem som er savnet på havet. Et dikt av Sara Vial er inngravert på en metallplate like ved.
 

På kvelden sa kapteinen og mannskapet takk for turen. Vi fikk en drink, og de sang for oss. Etterpå var det auksjon, og Antarctic Heritage Trust fikk gode inntekter. Blant annet flagget og sjøkartet ble auksjonert ut.

Hyggelig selskap ved middagene.

Om morgenen den 19. kom vi frem til Ushaia, og også denne gangen fikk vi noen timer i byen før flyet gikk til Buenos Aires. Der sa vi farvel til mange av våre nye venner, som skulle hjem eller videre til nye eventyr. Vi hadde en siste koselig kveld i Buenos Aires, og turen hjem dagen derpå gikk smertefritt. En time i London ble til to, og det var godt å lande i Bergen lørdag formiddag.
Så fikk man handlet og være klar til jobb mandag morgen.

Takk for nå, jeg er plutselig tilbake.

Deception Island - vulkanøya

En bit av veggen til krateret Deception Island har kollapset, laget en sjø, og skapt en fantastisk naturlig havn. Tilgang får man gjennom den 200 meter brede inngangen, kalt Neptunes Bellows. Vinden kan være sterk her. Det er urent farvann, og man har ikke mer enn 100 meter å manøvrere på.

Det nærmer seg slutten. Den siste dagen med landstigninger ble tirsdag den 17.
Tidlig om morgenen kom vi inn åpningen. Den første landstigningen var i Whalers Bay. Her ligger en tidligere hvalstasjon, Hektor (1912-1931) og også en stasjon, base B som britene satte opp under Operation Tabarin i 1941. Alt ble ødelagt under flere vulkanutbrudd i perioden 1967-1969.
Vi gikk rundt og kikket på stasjonsområdet, og gikk også til Ronald Hill for å få oversikten. Flere benyttet anledningen til å bade da sanden var god og varm å tråkke på. Badevannet var det verre med, ca 1 grad.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter lunsj seilte vi inn Telefon Bay og inn til Stancomb Cove. Der gikk vi en runde rundt et krater, opp til 170m høye Cross Hill som hadde en utrolig utsikt over vulkanens indre. Og jeg måtte selvfølgelig også bade her. Da det var rimelig grumsete vann ble det kun en liten svømmetur. Her var det ikke noe varm sand å stå på, så det var bare å skifte og komme seg ombord igjen.

Om kvelden hadde mannskapet show for oss, med sang og dans. Det var utrolig moro, de var kjempeflinke. Man kan jo lure på når de får tid til å øve, for jeg hadde følelsen av at de alltid jobbet.
Og 2 dager i sjøen var fremfor oss, nordover mot Ushaia.

Lemaire Channel, Vernadskiy Station og Wilhelmina Bay

Lemaire Channel ble først oppdaget i 1873, og passert første gang av de Gerlache i 1898. Han navnsatte kanalen etter en belgier som utforsket Kongo. Kanalen er 11 kilometer lang, og 1,6 kilometer bred. De bratte klippene og isbreene på begge sider gjør turen fasinerende. Kanalen er også populært kalt the "Kodak Crack".

Lemaire Channel var tilsynelatende full av is. Men vi brøytet oss gjennom, krysset for å unngå de største isfjellene, og nøt turen i disen og snøværet. Vel forbi kanalen dro vi videre til Argentine Islands, hele sjøen var full av ny is. Artig å se hvordan skipet knakk fine mønstre. Kapteinen hadde visstnok også en herlig morgen. Og fremfor oss så vi blå himmel...

I 1947 bygget britene Base F på Winter Island. Stasjonen stengte i 1954. Så bygget de Faraday Station på Galindez Island. De forsket på antarktisk ozon.  I 1996 gav britene Faraday til Ukraina, som omdøpte stasjonen til Vernadskiy.


Vel fremme besøkte vi Vernadskiy, en ukrainsk forskningstasjon. Vi fikk en grundig og interessant omvisning av en av de ansatte, som også i dag forsker på ozon og vær. Runden ble avsluttet med et lite glass i baren.
Polarcirkelbåtene måtte gå en liten omvei grunnet isforholdene, så det tok litt tid før alle hadde fått vært i land.
Men siden solen kom frem og skyene forsvant brukte de fleste ventetiden på dekk og nøt dagen til det fulle. Solkremen måtte smøres i flere omganger i dag. Ordentlig påskestemning!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6515S og 6414W. Lenger sør kom vi ikke på turen. Vi hadde fått mye ut av søndagen. Og på returen gjennom Lemaire Channel om ettermiddagen fikk vi enda mer, denne gangen var deler av kanalen badet i solskinn. Det virket som et nytt sted. Også gjennom Gerlache Strait og i Wilhelmina Bay hadde vi spektakulær utsikt i det solrike været: pingviner, andre fugler, seler og masse is i forskjellige farger og fasonger.
Om kvelden var det tid for å få svar på spørsmål, ekspedisjonsteamet stilte seg tilgjengelig i baren.